• 25.11.2015, 18:00

Jeg har levd med vold i hjemmet


I dag deler jeg et blogginnlegg som jeg har jobbet lenge med, helt siden før sommerferien. Jeg har jobbet lenge med det fordi det satt veldig langt inne for meg å dele dette, det måtte mange tårer til og mye forberedelser for å kunne klare å trykke publiser. Jeg har brukt lang tid på å formulere meg, og håper jeg har formulert meg slik at alle forstår. Jeg har valgt å stenge kommentarfeltet i denne blogposten, fordi jeg ikke orker å få noen kommentarer på dette temaet. Hvis det er noe du virkelig ønsker å dele med meg, så er det fullt mulig å sende meg en mail om det likevel. Vi må støtte hverandre og stå sammen! ♥


Jeg har levd med vold i hjemmet, jeg har levd med psykisk vold. Jeg har vært vitne til psykisk vold av andre, og helt siden barndommen psykisk og fysisk vold av moren min. Jeg var vitne til at moren min ble kalt feit, hore, støgga og mange andre ting, og jeg kunne ofte høre slagene henne fikk og brølingen fra faren min om kveldene. Det første jeg husker av dette var at faren min var forbanna for småting, og at jeg ble sendt på rommet mitt i flere timer, opptil et døgn av gangen. Jeg husker godt en gang jeg åpnet en kjeks pakke for min 3 år gamle bror, som selvfølgelig trodde jeg skulle ta den fra han, og derfor ble jeg sendt på rommet til morgenen etter uten middag og uten kveldsmat. Jeg husker mamma snek seg inn på rommet mitt med kald macaroni med litt ost og vann til meg for at jeg ikke skulle få mageknip, men det var allerede for sent. Jeg husker hun prøvde å gjøre alt for at han skulle slippe meg ut, men det ville han ikke.

Det ble værre med årene, jeg listet meg rundt i huset, var redd for å si noe galt, var redd for å ta meg mat uten å spørre først, var redd for å ha med noen hjem. Jeg fikk høre hver eneste dag at vi var feite, at broren min var feit og at mammaen min var ei horeku. Jeg hatet faren min allerede i sjette klasse, men levde fortsatt på de fine stundene. Og det er det man gjør, man lever så utrolig lenge på de fine stundene og sier til seg selv "det skjer ikke igjen vetdu" og "dette var siste gangen". Han lovte oss at det var den siste gangen.

Jeg hadde aldri med meg noen hjem, i så fall var det et engangstilfelle. Den eneste venninnen jeg hadde med meg hjem var Hanna, og vi satt oss alltid ute i gangen i blokka vi bodde i. Hun visste godt om situasjonen min, jeg kunne ikke sjule noe for henne. Første gangen hun var med meg hjem var han sørpe drita, og han prøvde å dytte meg ned trappa fordi jeg var "frekk i kjeften". Men jeg var 12-13 år, og trodde jeg var kul. Det var aldri noe jeg gjorde igjen! Hanna var den jeg kunne ringe til, hun var den jeg kunne rømme til hvis det var noe, hun var den jeg bodde hos i flere uker av gangen hver gang det hadde skjedd noe. Hun var min klippe, min aller beste venninne!

Etter hvert som årene gikk ble situasjonen verre, det gikk i sirkler. Vi begynte å lære oss tegnene på at det snart smalt, og ventet i en vond og rivende spenning. Jeg gruet meg for å dra hjem, og jeg kunne se så utrolig godt når han snart klikka i vinkel for at det lå en smule på benken, eller noen sa et feil ord eller forsynte seg en gang for mye med middag. Den første gangen jeg ringte til politiet var jeg redd, jeg skalv over hele kroppen og jeg hylte i telefonen. Politiet kom raskt, og de halp oss veldig, føltes det som. Jeg ba mamma om å skille seg fra han, som jeg hadde gjort utallige ganger selv. Vi var igjennom den tøffeste helgen i mitt liv, og likevel virket alt som normalt på mandagen. Jeg tilga aldri faren min for dette. Jeg har ikke snakket med han siden, selv om vi levde i det samme huset lenge etter hendelsen.

Jeg bodde hos Hanna i en og en halv uke etter hendelsen, men måtte flytte hjem igjen etter hvert. Det tok lang tid før jeg sa noe som helst til han, og helt siden den gangen sa jeg aldri noe mer enn det som var nødvendig for å svare på det som ble spurt om. Jeg husker at faren min sa han var lei seg og lurte på hvorfor jeg alltid gikk ned på rommet mitt når han kom hjem. Det gikk litt over et halvt år før det virkelig smalt. Jeg har ikke sett faren min etter dette, annet enn i retten. Jeg øsnker aldri å møte han igjen under noen omstendigheter. Rettssaken er fortsatt ikke over, den blir tatt til lagmannsretten i 2016, og forhåpentligvis ender reisen der.

Jeg har levd store deler av livet mitt på tærne, og redd for å si noe feil. Jeg følte i mange år at jeg aldri ble trodd, fordi mannen som er et monster på innsiden er så utrolig snill og grei på utsiden. Etter den skumleste og værste natten i mitt liv, hvor jeg konstant fryktet for familien min sine liv, følte jeg meg ikke trodd, jeg følte meg tråkket på av alle som skulle "hjelpe". Først da dommen fra tingretten kom følte jeg meg trodd, jeg følte at det værste tiden i livet mitt var over. Jeg tok feil. Den værste delen av livet mitt er fortsatt gående, og den kommer til å være gående i så utrolig mange år. Heldigvis for meg kommer monsteret i denne snille og greie mannen ut så fort han ikke får viljen sin, hvis ikke det skjedde tror jeg aldri at jeg hadde blitt trodd.

Det handler ikke om hvor mye du skal tåle, men hvor lite. Og hvis du føler at noe ikke er greit,
så er det ikke greit! Hva enn du føler så er det riktig for deg, ingen har lov til å si følelsene dine i mot!
Du må sette dine egne grenser! ♥

Maren Bjørkli

Search

Bloggdesign

hits